by PETTER MEJLÆNDER
This link comes from Anne Riise!
http://www.aftenposten.no/kul_und/article1365403.ece
Marianne on the terrace of the first room she and Axel had on the island
Photo by PETTER MEJLÆNDER
Photo by Leonard Cohen
(photos downloaded from Aftonposten's website
Mariannes greske drama
PETTER MEJLÆNDER
Marianne Ihlen ble hvirvlet inn i Axel Jensens turbulente liv og hyldet av Leonard Cohen. Tilbake på den skjebnesvangre øya Hydra forteller hun sin historie.
(Først publisert: 24.06.06
Marianne Ihlen (71) kom til den greske øya Hydra sammen med forfatteren Axel Jensen en kald desemberdag i 1957. Hun var 22. Axel var 24 og hadde nettopp brakdebutert med romanen "Ikaros".
En strålende maidag i 2006, førtini år senere, står hun i deres første lille krypinn ved havnen mens minner - og tårer - presser på . . .
Marianne skrev ikke ett ord hjem det første året. De to var naive og umodne. På Hydra var alt som en drøm, helt til Axel forelsket seg i en annen. Da begynte "det greske dramaet", som endte med at Marianne og artisten Leonard Cohen fant hverandre.
Marianne blir aldri ferdig med Hydra. "På gjensyn, Marianne", sier den, liksom gamlekjæresten Leonard sang "So Long, Marianne" og gjorde Marianne til et begrep for en hel verden.
Marianne er tilbake på Hydra sammen med sin mann Jan Stang og Per og Else Berit "Pus" Schioldborg, som var forlovere da Axel og Marianne giftet seg i Athen i 1958. Jan Christian og Markus Mollestad i ARD Film har invitert dem ned for å lage en dokumentar om dramaet på Hydra. Marianne er norsk kulturhistorie.
Gjensyn med fortiden.
På Hydra er Marianne som hjemme; hun blir stoppet på hvert hvitkalkede gatehjørne, blir omfavnet, får høre nyheter og godord, skravler og ler. Hun har vært her mange ganger siden hun forlot øya sammen med sønnen Lille-Axel i 1974. Da var også samlivet med den ett år eldre Leonard Cohen slutt. De var i stedet blitt "birds on a wire" - sjelesøsken.
- Der lå kafeen hvor vi satt hver kveld!
Vi går rundt i Hydra by med Marianne, og mens hun peker og forteller, dukker sønnen til kolonialhandleren Katzikaz opp. Hos ham handlet de på krita i ett år mens de ventet på sjekken fra forlaget i det kalde nord.
- Hvordan har du det? sier Marianne.
Tasso Katzikaz kysser henne på begge kinnene, og de skravler i vei på gresk. De sitter under Ikaros-bildet til hennes gamle kunstnervenn Demitri Kazomiz, som hun tilfeldigvis treffer under det bølgende soltaket en halv times tid senere.
Ikke lenge etter står Marianne i døren til det som en gang var kolonialbutikken. Der satt kunstnere fra Australia, Nord-Amerika, Irland og Norden på bakrommet og drakk retsina og lo og gråt og pratet og forelsket seg i hverandres partnere. Göran Tunström og Allen Ginsberg var også her.
- Det var her, i denne døråpningen, jeg traff Leonard Cohen første gang! forteller hun. - Her kjenner jeg en god energi!
Ansiktet stråler; et øyeblikk er hun femti år yngre; hun svever nesten; akkurat som hun gjorde i de beste periodene her nede.
- Han kom inn med solen i ryggen. Jeg så bare en svart skygge, og så sa han: "Would you like to join us?"
Alt kommer i reprise. Også Axel Jensen, til tross for at "den Marianne som levde sammen med ham ikke finnes lenger". Axel tilhører et annet liv. Sist hun så ham var på Hydra i 1962. Da ble han utvist fra Hellas fordi han kastet en politimann på sjøen. Etter "Ikaros" (1957) og "Line" (1959) leste hun ikke bøkene hans engang. Selv ikke "Joacim" fra 1961, nøkkelromanen om kunstnerbohemene på Hydra, har hun lest, påstår hun.
Det første rommet.
Hun tar oss med til det første rommet hun og Axel bodde i, i annen etasje i Hotel Sofia, en romantisk liten hule med balkong og utsikt over kafeene og havnen med alle båtene.
Når hun står der i døråpningen til balkongen og forteller om den første tiden med Axel, da kommer følelsene likevel, og tårene samler seg i en klump i halsen.
- Nå først forstår jeg hvor jævlig Axel hadde det den gangen, og hvor ufattelig skjebnen hadde herjet med ham, sier hun.
Og da tenker hun ikke på de årene Axel Jensen var lammet av muskelsykdommen ALS frem til sin død i 2003; hun tenker på livet på Hydra og den uhåndterlige ballasten Axel hadde med seg fra barndommen.
- Da vi kom hit til dette rommet i desember 1957, holdt vi på å fryse ihjel, ler hun. - Om natten hadde vi på oss stillongs og genser og alt vi ellers eide av klær. Elektrisiteten fungerte bare én time hver morgen og hver kveld.
Det regnet, og alt de hadde ble rått av fuktighet.
Men eventyret hadde begynt. De kjøpte et gammelt hus oppe i åsen, fem minutter fra kolonialen til Katzikaz. Marianne tar oss med dit opp også, og på veien treffer hun bakeren, og får nye kyss og smil. Alle vil klemme på "den vakre Marianne". Bakeren forteller at han har stengt bakeriet.
- Han som hadde det beste brødet! Snart er det bare gullsmeder og turistshopper her, sukker Marianne.
Så står vi og ser opp på huset deres (eller "ruinen", som Axel Jensen kalte det), der Axel skrev "Line". Marianne peker på det som i dag er et nyoppusset feriehus:
- Der satt han i sin arabiske burnus og skrev og skrev og skrev, mens jeg serverte brød og den samme suppen vi hadde hatt hele uken, jeg slengte bare oppi noen nye grønnsaker. Han likte all maten jeg lagde. Det var et godt liv.
Den gang ble alt vannet fraktet opp med esler. Det finnes ikke biler og motorsykler på Hydra. Øya er fredet; alt må bygges med gamle steiner, og eslene bærer fortsatt alle varer og bygningsmaterialer.
- Hydra er den vakreste øen i hele Egeerhavet!
Han var så annerledes.
Marianne og Axel traff hverandre første gang i Majorstuveien i Oslo i 1953.
- Jeg hadde vatt i BH-en og et rundskåret grønt filtskjørt og en cardiganjakke jeg hadde kjøpt mens jeg var au pair i Newcastle, forteller Marianne.
Samme kvelden satt hun på fanget hans og hørte om eneboeroppholdet i Tamanrasset i Sahara-ørkenen.
- Han var så utrolig annerledes. Han hadde reist jorden rundt og kunne fortelle. Akkurat som min bestemor på Larkollen, hun som jeg bodde hos under krigen og var så glad i. Og så var han barsk og sexy . . .
Axel inviterte Marianne til å bli med på den neste store reisen. De hadde vært kjærester en stund, de hadde "gjort det", og hun hadde kastet opp flere ganger på Theatercaféen fordi hun anstrengte seg for å følge de høyttravende tankene hans. - Jeg klarte aldri å bli med inn i hans verden.
To dager før de skulle dra, sa Axel at han hadde funnet en annen pike å reise med. Men så ble det Marianne likevel. - Jeg skjelver når jeg snakker om dette, sier hun. - Jeg fikk så mange varsler. . .
- Axel var så belest. Han ville så gjerne dele tankene sine, men ingen av vennene var i nærheten av hans nivå, supplerer Per og Else Berit Schioldborg, når vi setter oss for å spise lunsj i en stille bakgate.
Per reiste sammen med Axel til Tamanrasset for over femti år siden, men han ble luket ut av romanversjonen "Ikaros". Per var kjærlighetssyk og forlot Axel i ørkenen til fordel for Else Berit.
Den svarthårede kvinnen.
For Marianne brast idyllen på Hydra da Axel hadde vært en tur i Oslo sommeren 1958. Han hadde truffet "den svarthårede kvinnen". Hun skulle komme til Hydra etter ham. Marianne farget håret i fortvilelse, men det hjalp ikke.
Hun stakk til Athen for å drukne Axel i tårer, ouzo og Franz Kafka på et kakerlakkhotell, men i stedet for å drukne, fikk hun jobb på båten "Stormy Seas", som Sam Barclay, en venn fra Hydra, hadde bygget. Han var en av arvingene til Barclays Bank i England; han fridde til henne også, men det skjedde etter at hun var skilt fra Axel.
Etter en måned til sjøs var hun tilbake i Athen, sterkere og mer forsonet med seg selv. Da dukker Axel opp. Hans "svarthårede kvinne" kom aldri, og han hadde vært tre uker på fylla. Så skjer det som skal snu opp ned på alt én gang til: Axel frir, og Marianne svarer "Ja!", høsten 1958.
- Det var det jeg hadde ventet på i så mange måneder. Det var drømmen om den gode Axel.
I sin selvbiografi, "Livet sett fra Nimbus" (2002), bruker Axel betegnelsen "dette sjanglete livsløp". Nå bruker Marianne omtrent den samme karakteristikken. - Vi var rotløse, umodne og vinglete, begge to.
Axel pusser opp huset på Hydra. 27. oktober 1958 gifter de seg hos Father Duncan i Den engelske kirken i Athen. Per og Else Berit er forlovere, akkurat som Axel og Marianne var forlovere da de giftet seg samme sted.
Frieriet var starten på en god periode. Det var en viktig tid for dem begge. Axel var kreativ og arbeidet jevnt og trutt ved skrivebordet. Begge to smiler og ser lykkelige ut på fotografiene fra den tiden. To hunder hadde de også, Bjelken og Swan Baby.
Sommeren etter, da Axel sender manuset til romanen "Line" til Henrik Groth i Cappelen, seiler ekteparet Jensen av gårde med Sam Barclay. De er stormforelsket, og mens bølgene i Egeerhavet vugger dem, unnfanger de kjærlighetsbarnet Lille-Axel. Han kommer til verden i Oslo, 21. januar 1960.
Til Oslo og ny krise.
- Høsten 1959 ble tøff. Vi reiste sammen til Oslo og ble intervjuet og fotografert. Jeg sto ved hans side da "Line" kom ut. Axels navn var på alles lepper. Aftenposten nektet å anmelde boken fordi den var for dristig.
Marianne opplevde det som om suksessen gikk til hodet på ham.
- Han fikk penger og ble sett. Det var fester. Men han var ikke til stede i mitt liv, selv om jeg var gravid med barnet hans. Og så døde min far - mens jeg var høygravid. Det ble for mye.
Axel fløy tilbake til Hydra én uke etter at Lille-Axel ble født.
- Jeg tror ikke han greide å være far. Han så ikke "det lille mennesket", som han kalte Lille-Axel, før jeg kom til Hydra med ham i april 1960. Jeg kom hit, hvor det hverken var vann eller elektrisitet, med en tre måneder gammel baby. Og Axel hadde forelsket seg i den amerikanske malerinnen Patricia. Han fløy mellom husene våre. Jeg tror ikke jeg klarte å ta inn over meg hvor tøft det var. Ikke Axel heller. . .
En måned senere ble Patricia lemlestet i en bilulykke: Hun hadde lånt Axels bil inne i Athen. Axel var fullstendig knust og måtte følge henne tilbake til Chicago. I et upublisert brev fra flyplassen i Athen, 10. juni 1960, skriver han til Marianne: "Jeg er en slett far (. . .) skjebnen har ikke vært enkel (. . .) Din Axel". Kort etter sender Marianne Lille-Axel hjem til Norge med et SAS-crew hun snublet over på Hydra.
- Jeg ble tatt av vinden som en papirbit, sier hun.
Først etterpå kom reaksjonen. Da hun var i Paris noen uker senere, var hun så langt nede at hun hadde lyst til å hoppe ut av vinduet. . .
Axels raserianfall.
30. september 1960 kom Axel tilbake til Hydra. Da hadde han fartet rundt i Mexico og eksperimentert med psykedeliske stoffer og pådratt seg malaria.
- Han virket annerledes og underlig da han kom til Hydra den høsten. Nesten gal. Han hadde mistet både Patricia, meg, barnet sitt - og seg selv. Da jeg traff ham i Delfi, satt han med barbert hode og snakket med gudene.
Til faren sin i Oslo skriver han, 1. august: ". . .vårt ekteskap henger i en tråd . . ." (upublisert brev).
Før han dro til Mexico, hadde Axel hatt flere ukontrollerte raserianfall: Han hadde kastet møblene deres ut av vinduet i huset på Hydra og knust alt fordi Marianne ikke orket å dele ham med Patricia. Da han kom tilbake fra Mexico, rev han i stykker den oransje kjolen han hadde gitt henne året før i Roma.
- Axel sa vi skulle lære av alt dette, men vi hadde ikke lært noe som helst, vi bare kastet bort tiden, sier Marianne, og tilføyer: - Jeg var redd for ham da. . . Han tålte ikke alkohol.
I brevet til faren skriver Axel også: "Marianne, som langsomt innvies i denne farlige verden hinsides konvensjoner, vokser seg til en hel liten person. Litt vondt gjør det vel i farten, men det gjelder oss alle, hun vokser på det, skjønt Gud skal bestride fordelen av å vokse innvendig i denne verden hvor alt går ut på en systematisk utvanning og forflatning."
Axels forlegger, Henrik Groth, skrev til Marianne at han var bekymret for dem. Marianne og Axel tok ut separasjon i 1960, og ble skilt året etter.
Mens Marianne forteller, dukker hennes gamle venn forfatteren Alison Gold opp. Hun har nettopp gitt ut intervjuboken "Love In The Second Act", der Marianne er med og snakker om den modne kjærligheten. De prater om Magda, Mariannes ungarske "storesøster", som døde på gamlehjemmet på Hydra sist høst.
Kjærlighet i slow motion.
Leonard Cohen hadde hjulpet Marianne med Lille-Axel mens Axel var på farten med Patricia. De satt på terrassen og vugget Lille-Axel med en taustump festet i gyngestolen mens de pratet og så på stjernene. Da Axel kom tilbake med sin mexicanske galskap, var Marianne og Leonard elskere.
- Mitt møte med Leonard skjedde i slow motion. Leonard var det motsatte av hva jeg var vant til. Jeg var i ti tusen små biter, som ble holdt sammen med tape, og han var øm, beskyttende og tålmodig. Jeg trodde ikke på noe av det fantastiske Leonard sa om meg. Ingen kunne være så glad i meg. På den tiden sa forresten alle at jeg var så vakker, men jeg kunne ikke ta det inn.
- Først med Leonard skjønte jeg hvordan det var å bli elsket, sier hun, og blir tankefull. - Leonard var min første læremester; han så meg. Alt startet med Leonard. Han lærte meg at vi ikke kan unngå sorg og smerte, og at vi ikke trenger å hente opp hele vårt lager av følelser når en ny krise kommer.
Marianne og Leonard kjørte bilen som Patricia hadde kræsjet, tilbake til Oslo. Så gikk det slag i slag. Leonard dro til Montreal for å gi ut bok. Han kjøpte hus på Hydra, i "Donkey Shit Lane", og dit kom Marianne med Lille-Axel i 1962.
- Det var der han fikk inspirasjonen til "Bird On The Wire". Det var mens han var syk og jeg laget norsk kakao til ham. Den sangen føler jeg som min, like mye som "So Long, Marianne". På Hydra skrev han også diktboken "Flowers For Hitler" (1964); den er vel dedisert til meg, sier hun, uten å kokettere.
I alt skrev han fem novelle- og diktsamlinger mens han bodde sammen med Marianne på Hydra. Hun kjenner seg igjen på annenhver side.
Leonard Cohen blir aldri lei av å kalle Marianne "min muse". Marianne er den guddommelige inspirasjonen bak mange av hans tekster.
- Hans sanger er mine mantraer, sier hun. - "The Stranger Song" er utrolig, og "The Story Of Isaac" spilles altfor sjelden, og den siste CD-en er full av lun, varm humor, og. . .
Let it go!
- I "So Long, Marianne" synger han: "Your fine spider web is fastening my ankle to a stone." Det var jeg som var det spindelvevet som holdt Leonard til bakken. Han kunne ikke fordra all støyen rundt kjendislivet.
Marianne flyttet til Montreal med Lille-Axel etter ett år alene i Norge. Da ble hun canadier og kalte seg Marianne Cohen. I flere år var Leonard som en far for Lille-Axel.
I Canada lærte han Marianne å "sitte":
- Når det kommer en tanke; let it go! sa han. Han lærte meg å være til stede her og nå. Og å være i meg selv, sånn som mormor hadde forsøkt å lære meg. Hun var den første som fortalte meg at jeg måtte være "stille på innsiden", at jeg måtte være inne i meg selv og møte andre mennesker derfra.
Til slutt måtte de gi opp livet som elskere. Men de er fortsatt sjelesøsken, og det er ikke mer enn tre år siden de traff hverandre på Hydra.
- For tredve år siden ville han kjøpe et hus til meg her, jeg skulle ha sagt ja, tenker Marianne høyt og smiler til Jan Stang, som hun giftet seg med i 1979. Han slo Hydra-røtter han også: De har vært her regelmessig de siste 27 årene.
Jan og Marianne møttes da hun flyttet fra Hydra og bosatte seg på Larkollen, i nabohuset til mormor. Hun søkte jobb på hovedkontoret til Selmer, og der jobbet Jan, som hun kjente fra ungdomstiden. Hun ble i Selmer i 12 år; der holdt hun blant annet styr på ingeniørene som bygget Statfjord A og B.
Jan har truffet både Axel og Leonard:
- Cohen er en flott mann, sier han. Om Axel er han mer forbeholden.
Fra sin base i Larkollen har Marianne fortsatt utforskningen av den buddhistiske veien Leonard Cohen viste henne. I dag er hun en blid og selvbevisst pensjonist som er kreativ med sine materialbilder. Mens verden fortsatt synger "So long, Marianne".
Artikkelforfatteren er en kjent stemme fra NRK P2
og har skrevet flere bøker, blant andre
"Axel Jensen - Livet sett fra Nimbus" og "Nærkontakt - Wenche Foss og Arne Næss".
.
