Bohemliv i Hellas
En elegant fortalt, men ikke uproblematisk om en ukjent kvinne og to berømte menn.
Kåre Bulie
BOK: Den begavede radiodokumentaristen Kari Hesthamar har i sin bokdebut valgt å fortelle en uvanlig historie: Om ei tilsynelatende nokså vanlig jente fra Oslo Vests borgerskap som forelsket seg i to unge menn som var i ferd med å bli kjente, og i dag er vesentlige navn i etterkrigstidas kulturhistorie – Axel Jensen i Norge, Leonard Cohen internasjonalt.
Disse kjærlighetsfortellingene hever seg utover det vanlige først og fremst fordi den ene parten siden ble berømt.
Kunstner-øy
Samtidig er miljøet historiene ble til i, fascinerende og betegnende for 1960-åras mentalitetshistoriske forandringer: Sammen med Jensen forlot Marianne Ihlen Oslo til fordel for den greske øya Hydra, der hun etter hvert også traff Cohen.
Hydra tiltrakk seg i 1960-åra et betydelig antall kunstnertyper og arvinger fra verden rundt. Bohemene delte ønsket om et kreativt og frisinnet liv under de enkle, men vakre forholdene øya kunne tilby, og tilbrakte – etter boka å dømme – mye av tida med å drikke, eksperimentere med narkotika, krangle og føre høyttravende diskusjoner om ulike måter å «finne» og realisere seg selv på.
Elegant
«So Long, Marianne» er først og fremst Ihlens versjon av samlivet med de kjente mennene: Cohen har bidratt med brev og dikt og dukker en sjelden gang opp som en slags kommentator, men i all hovedsak er boka bygd på Ihlens dagbøker og brev og det som må være et uendelig antall intervjutimer med henne. Ihlen slipper imidlertid nesten aldri til med sine egne ord direkte; den drevne intervjueren Hesthamar har fått henne til å fortelle så detaljert og nært at hun har kunnet skrive historien hennes konsekvent i tredjeperson. Resultatet er lavmælt og elegant.
Tett på
Så tett på kommer leseren at vi stadig får høre hva Ihlen tenker og føler, men direkte tale og dialog finnes det i det hele tatt lite av – et valg som med tanke på at historien hun forteller spenner fra midten av 1950-åra til slutten av 1960-tallet, styrker troverdigheten. Selv om Hesthamar bryter den opp med dagboksnotater, dikt og en serie talende brev, bidrar det imidlertid samtidig til at teksten, med sine for øvrig nokså fraværende takt- og stilskifter, nå og da bærer et noe monotont preg. Så fryktelig mye skjer da heller ikke. Kanskje burde vi oftere fått høre Ihlens stemme uformidlet. Variasjonen mellom preteritum og presens stusser jeg også over, og nå og da gjentar Hesthamar seg selv.
Døm selv
Selv om Ihlens perspektiv dominerer, er forfatteren klok nok til å felle få tydelige dommer og la leseren gjøre seg opp sin egen mening. Det gjør utdragene fra Jensens brev desto mer effektfulle: Han framstår som nesten sjokkerende selvrettferdig, med minimal empati og et oppblåst selvbilde. Der nordmannen knapt bruker verken tid eller penger på sønnen han får med Ihlen, fortsetter Cohen å forsørge både henne og sønnen, selv etter bruddet.
En av de mest interessante historiene boka indirekte er med på å fortelle, og som Jensen framstår som eksempel på, er hvilken grenseløs egoisme 1960-åras opptatthet av konvensjonsbrudd og selvrealisering kunne skjule. Boka er tankevekkende lesning om kvinneroller generelt og samliv med mannlige kunstnere spesielt.
Fargerik
Ihlen møtte Aristoteles Onassis på cocktailparty og støtte på Bob Dylan og Andy Warhol da hun hadde fulgt Cohen til New York. På Hydra ble hun venninne med Aldous Huxleys niese, hvis spesialitet var «sjokolademousse med marihuana». Slikt gir farge og eventyrfølelse til kjærlighetshistoriene, som ellers ofte har et sørgelig preg. Til tross for at Marianne er ei søkende og til dels dramatisk anlagt jente som gjerne vil bryte med borgerligheten, og i høy grad gjør det, later hun til å innhentes av den: Der Jensen og Cohen alltid står på farten videre, drømmer Ihlen om en far til barnet og en mann som ikke forlater henne.
Hun deler i liten grad deres intellektuelle og kunstneriske interesser, og føler seg særlig Jensen underlegen. Hun tar ikke høyere utdannelse, og bare en og annen strøjobb. Hennes drøm om frihet konkurrerer konstant med ønsket om trygghet.
Taus
At Hesthamar forteller så lite om hva som har skjedd med Ihlen de siste 40 åra, er rart, og med på å understreke følelsen av at Ihlens historie er interessant først og fremst i kraft av de sterke mennene hun elsket – et av bokas hovedproblemer. Vi får vite minimalt om hvordan valgene hun tok den gang har vært med på å forme livet hennes videre, eller hvilke tanker hun gjør seg i dag.
Formen bidrar dessuten til at vi aldri får se Hesthamar utfordre henne for eksempel på hvorfor hun sendte sin lille sønn fra seg i så stor grad som hun gjorde. Noe tydelig svar på hvorfor akkurat Ihlen ble kjæresten til to så ruvende skikkelser, gir boka knapt. Uansett er «So Long, Marianne» blitt ei leseverdig bok som setter 1960-åra i perspektiv.
So Long, Marianne. Ei kjærleikshistorie
Forfatter: Kari Hesthamar
Forlag: Spartacus
http://www.dagbladet.no/kultur/2008/10/20/550846.html
I'm completely lost in translation, please help!
Sophia
.